Ei liste

For nokre år sidan var lister hot stuff. No kjem eg etter, med ei liste.

Lista er over matvarer eg ikkje kjem til å slutta å eta, uansett kor mange ulike kosthaldsekspertar som seier at dei gjer livet ditt dårlegare enn det allereie er.

1. Poteter
2. Brød
3. Kvit fisk
4. Indrefilet av ulike typar dyr
5. Mjølk
6. Mormor si sjokoladekake
7. Gongkaker
8. Komler
9. Pinnekjøt
10. Kinderegg

Kaka

Eg er totalt kaka, og dette er grunnen: For tredje år på rad gjekk eg til Preikestolen. Ein heil gjeng frå Lundeneset tok turen. Gildt!


Makne og Maria på myra.


Rette etter denne plankekjøringa kjem det ei svær ur.


Når ein kjem opp ura, er ein sliten og trøytt.


Oppe! Galningane på kanten er mine folk. Eg skjelte dei sjølvsagt ut, alle som ein.


Andre tur på ei veke med LIvi - Paris sist veke, Preikestolen nå. Kvar skal me hen neste helg, spør bare eg.


Det som er facinerande med å koma opp på Preikestolen, er at alt er klinisk likt som før. Alt anna forandrar seg. Ikkje Preikestolen. Her ser det likt ut som det har gjort dei siste 10 000 åra eller noko.


Det drikkes.


Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart.


Kule damer.


Maria var på Preikestolen for første gong, og sa seg nøgd.


Makne og Maria. Flotte mennesker.


Maknoen hadde ei eiga evne til å finna gode sitje-steinar.

No er eg svært trøytt. Og har vondt over alt.

Bak gardina

Eg sit på eit fly att. Det er ei stund sidan nå, det må ha vore i februar eller kanskje til og med januar sist det skjedde. Eg hugsar eg tenkte at eg ikkje hadde planlagt ny tur då eg kom heim frå Afrika. Men det hadde eg jo. Lundenes-personalet er no på veg til Paris. KLM sette nett ny rekord i laber fly-mat då dei ga meg ein tørr sjokoladekjeks til frukost. Det har vore nedtur på matfronten heile dagen, omeletten på ferja var tørr og oversteikt. Eg mistenker at han låg frå i går. Flydamene har teke oppstilling rett framforbi meg, og driv og dunkar borti meg ustanseleg. Men eg er i godt humør. Slumsete flydamer skal ikkje få øydeleggja dagen. Berre ho gir meg cola, er det greit.

 

Det denne bloggen skal dreia seg om, er derimot det som skjer lenger framme.

 

Det er eigentleg noko eg har lurt på lenge. Nemleg kva som skjer bak gardina.

 

Desse KLM-flya har, som dei fleste andre utanlandsfly, ei avdeling heilt framme. Den er reservert for dei som vil betala meir for billettane enn oss her bak. Takk til dei, dei er med og subsidierer billege billettar til oss andre. Idiotane. Dei kjem seg ikkje anna enn frå A til B dei heller.

 

Men kva skjer der framme? Kvifor finn flydamene og ?mennene det naudsynt å dra føre ei gardin så snart skiltet med fest setebeltet er sløkt? Kler dei seg nakne der inne? Kva skjer? Eg ser føre meg forventninga til førsteklassepassasjerane. Skal flydama snart trekka føre gardina, slik at fillene kan fyka? Kanskje det eigentleg er ein naturistavdeling? Er det difor denne gardina er så viktig å dra føre?

 

Arne setenabo meiner at det er fordi dei serverer så god mat der inne at dei ikkje vil gjera oss andre avundsjuke. Eg har ikkje særleg tru på at det går an å gjera meg avundsjuk på flymat. Når me får tørr kjeks, skal det ikkje så veldig mykje til å gå opp i standard. Eg tippar dei i høgda får eit frukostbrød med ost og skinke der inne. Eg ser no ein flymann gå rundt med ei lita korg, og det kan sjå ut som om det er rundstykker i den korga.

 

Signe dei, med rundstykka sine.

Tilbakeblikk

Det siste døgeret har eg tenkt mykje på Afrika. Venene mine der har vore gjennom eit hendelse med ei bilulykke som involverte fleire dei kjenner, og dei måtte i all hast organisere ein innsamlingsaksjon for å redde liv og helse til ein rektor på ein av bibelskulane NLM er engasjerte i. Flotte folk, desse Indrebøane.

Då eg var i Tanzania i juleferien, var eg som eg har blogga om tidlegare på motorsykkeltur. På denne turen datt eg. Eg datt medan eg sto så godt som stille. Knut knipsa eit bar bilder på den turen som eg no har knabba frå bloggen hans - www.arushanytt.blogspot.com. Ein gild blogg. Så får me sjå om han blir sur.

Bilde 1: Smertens mann.
Naturen er vakker.Været er godt. Eg er i Afrika. Men kva betyr vel det, når høgre skulder er vond? Så vond, så vond. Framleis kan eg kjenna smertene, dersom eg legg armen under hovudet og bøyer meg i ein spesiell stilling. Dei av lesarane mine som kjenner meg godt, vil truleg le seg halvt ihjel av dette bildet. Dei som ikkje kjenner meg så godt, bør likevel setje pris på kontrasten mellom den vakre utsikta og den botnlause fortvilinga som kroppspråket mitt uttrykkjer.

BIlde 2: Nærkontakt med kontinentet

Her har eg lagt meg ned for godt. Eg låg så herleg på den afrikanske jorda. Smertene forsvant. Eg kjende eg gjekk i eitt med naturen. Dei andre trudde ikkje eg hadde planar om å koma meg på beina igjen. Eg var så ferdig, så ferdig. Likevel visste eg at dette var det lengste me kom til å vera heimanfrå på motorsykkelturen. Dei andre diskuterte om dei skulle køyra vidare for å sjå sebra og gnu, eg visste at det var herleg uaktuelt. Eg skulle kjenne på kontinentet. Så skulle eg heim og dusja. Og pussa tennene.

Å Afrika. Eg må tilbake. Om ikkje lenge.

Eg og Einar

Komle og melk. Ferje til Halhjem. Einar Baardsen et rundstykke med Norvegia og drikk kaffi på bordet rett overfor meg. Han les i Dagens Næringsliv. Eg har sympati med Einar Baardsen. Han har gjort feil eg kunne gjort sjølv. Forskjellen er at han skulle styra pengane til ein mann som tente meir på ei veke enn andre tener på eit år.  Hadde eg vore fotballagenten til John Arne Riise, hadde nok det same skjedd. Eg hadde ikkje klart å føra rekneskap, teke ting på sikt, tenkt at alt ordnar seg jo. Kvitteringar og bankutskriftar hadde havna i ein svær, uregjerleg haug. Til slutt hadde eg ikkje visst kvar haugen var, og skandalen hadde vore eit faktum. Så hadde eg prøvd å ro meg unna med at eg diverre var komen i skade for å gi posen over til gjenvinning, og at pengane, nei dei hadde eg nok ikkje heilt kontrollen på. Eller gitt Margrete Stang ansvaret for å ordna opp, slik eg gjorde då eg slutta som kasserar i Ungdomslaget då eg flytta til London. Eg har aldri blitt saksøkt av verken Margrete eller Ungdomslaget, så det må ha gått over i likaste laget. Av ein eller annan grunn. Etter den erfaringa har eg styrt unna alt som har med rekneskap og økonomistyring å gjera. Det går berre ikkje. Livet er for kort til å forstå tal.

 

Det er slike ting me har Finnøy Økonomi til. Dersom Finnøy Økonomi hadde styrt pengane til John Arne Riise, hadde Einar Baardsen sluppe alt dette kavet. Han hadde sluppe å hatt Berit Riise etter seg, han kunne kanskje unna seg ein rekebaguett i staden for Norvegiarundstykke. Han hadde sluppe å blitt blogga om av ein tilfeldig ferjepassasjer som måtte ha tidsfordriv fordi ferjenettet ikkje verka.

 

Ferjeturen frå Sandvikvåg til Halhjem er ikkje det han var. No er me framme, ein dryg halvtime etter at me var på Stord. Eg har så vidt fått slukt i meg komla, samt irritert meg over at dei ikkje hadde klart å smøra smørkrem heilt ut i kantane på svela.

 

Kvifor er det slik at svelene på ferjene ikkje blir skikkeleg gode før ein kjem nord for Bergen? Dette er berre ein av mange ting eg lurar på.

 

Og eg nektar å reisa meg og gå før Einar Baardsen gjer det. Han sit der enno. Mannen er ein bauta. Nei. Der gjekk han. Då gjer eg det same.

 

 

Til no i dag

 - har eg levert bilen på verkstad

- har eg prøvd å logga meg på Stavangers mykje omtalte bynett - utan å få passord tilsendt på mobilen

- har eg funne ut at Finn's konditori på Sølvbergen no heiter Godt Brød (og Finn sin feil bruk av apostrof er bytta ut med Godt brød sin feil bruk av store bokstavar)

- har eg funne ut at det er absurd dyrt på dette konditoriet, dei serverer noko økologisk sjit som eg er flau over å ha betalt pengar for. Pastramien er sur og rundstykket mikroskopisk. Og den økologiske juicen (dei HADDE ikkje appelsin) er ikkje ølologisk ein gong, berre nesten. Urk. Økologisk altså. Aldri meir. Fysjom.

- har eg høyrt på Lokalen at ein hagesentermann dømte hekken min til døden. "Eg blir svert overraska om ein einaste Ligusterhekk har overlevd denne vinteren. Di må nok klippas ner te rodå. Viss di i de heila tatt har overlevd, då. Me får jo håba".

Å ja. Me får verkeleg håpa. Eg trur ikkje eg kjem til å takla eit tilbakeslag på akkurat det området særleg bra.

Ferjemenn II

Eg er på ferja att. Nedstrandferja. Den eg har slutta å ta etter at Finnfast kom med si freistande korte reisetid til Lundeneset.

I dag har eg vore på Hjelmeland. Eg skal ikkje trøytta lesarane med kva eg har gjort der, men kan kort nevne at Hjelmelandsturen vart avslutta med intens snømåking for å koma meg opp bakken hjå mormor. Det snødde tett medan eg var der, og det var på hengande håret eg kom meg opp på riksvegen. Dette skulle bli eit frampeik på kva som venta på Ombo.

Eg hadde sett i ruta at ferja gjekk 19.10 frå Eidsund. Omtrent som før, altså tenkte eg i min naivivitet. Kva er det dei grylar etter om dårlege ferjeruter tenkte eg. Det er jo akkurat som før.

Det var ikkje som før.

Snøen som hadde dala ned også over Ombo gjorde at eg køyrde meg fast i ei grøft. Brøytetraktoren hadde lagt ei listig felle for bilkøyrarane ved at det var brøyta mest i vegen, men og litt ut i grøfta. På denne måten skjedde det at det bilføraren trudde var veg, var grøft. Det såg nemleg ut som hardpakka vegsnø. Så var det hardpakka grøftesnø som venta. Då gjekk bilen gjennom. Og fast sat han. Du verda så fast han sat. Eg prøvde alle triks, til og med komme seg laus frå snø-knappen som bilen har. Ingenting verka. Eg måtte ut og gå.

Å køyre i grøfta på Ombo treng ikkje vera ein fornøyelse. Det kan vera langt frå folk. No var eg ikkje langt frå folk. Eg stavra meg oppover bakkane, og ringde på. Ikkje berre kjende dei ein kar med traktor og brøyteutstyr, dei inviterte meg inn for litt drøs mens eg venta. Eg vil seia at det var gildt å venta på brøytemannen. Brøytemannen kom, og etter ein kort passiar der me utveksla frustrasjon over været ? han i friskare ordelag enn meg ? kom eg meg på vegen. Eg trudde ferja skulle gå 19.10, og hadde god tid. Svært god tid. Eg kom til ferjekaien eit kvarter før tida.

Ute i snøkavet kom så ei ferje, når ho skulle ifølge ruta. Eg rulla eplekjekt ned vindauget og sa Judaberg! Det var ein for meg ikkje heilt ukjent ferjemann som bemanna lemmen. Han såg rart på meg. Det er ikkje noko nytt for meg at ferjemenn ser rart på meg. Men det han no sa overraska meg stort. ? Denne ferja går ikkje til Judaberg. Me skal til Helgøy.

Desse magiske orda.

Eg rygga oppover att, men då eg såg mot ferja vinka han på meg. Kva hadde skjedd? Tok han feil? Det hadde vore stort for meg om ferjemannen tok feil. Eg kunne fått noko på ein ferjemann. Eg skoda siger i det fjerne.

- Du den ferjå du venta på må du ringja te for å få na te å gå innom.

 

Akkurat. Fryd, glede og ro i mi sjel.

Han vinka meg om bord og sa at det greiaste var om eg vart med til Helgøy og Nesheim. Eg såg fram til ein gild kveld på ferja. Ferjemannen og meg. I snøstorm.

Innvortes kokte eg litt. Eg var viss på at ferja 19.10 skulle innom utan å måtta ringast til. Eg førebudde sinte lesarinnlegg til Øyposten om dei håplause nye ferjerutene som forkrøplar øyane utanom oss priviligerte som har fått tunell.

Oppe i salongen traff eg Reidar Roda, og me hadde ein meiningsfull og god samtale om håplause ferjeruter og snø som sug kreftene ut av oss. Då han gjekk av for å brøyta på Helgøy, fekk eg akkurat lasta ned ferjerutene som skulle gjelda frå 1. januar.

Der viser det seg to ting:

1.  Det går inga ferje frå Eidsund til Judaberg klokka 19.10 på kvardagar. På søndagar gjer det det. Og då treng ein ikkje ringa for å få vera med (at ein mest truleg ikkje kjem med på grunn av hyttefolk frå Sjernarøyane står det ikkje noko om). Ferja eg skulle teke går 18.25, og eg hadde nådd ho lett dersom det ikkje var for denne elendige snødriten me er belemra med.

2.  Ferja ein måtte ringje til for å få til gå innom passerer Eidsund i nitida eller noko. Altså førti minutt etter at eg er på Judaberg med mi noverande reiserute.

 

Kva har eg så lært?

 

a) Eg har lært at direkterute frå Nesheim til Judaberg ikkje er dumt når ein har drete seg ut og sett feil i dei (ikkje lett tilgjengelege) rutene og

 

b) eg har lært at ferjemenn kan forandra seg til det betre. Dei kan gå frå å vilja meg vondt til å bli folk eg få hjelp av, ta heisen med og til og med le litt med over kor innvikla dei nye rutene er.

 

Det som og slår meg er også to ting:

 

- Direkteferje frå Nesheim skulle vera slik ein gildt ting. Heile Sjernarøyane skulle reisa direkte til Judaberg på 20 minutt og det var ikkje måte på kor gildt det skulle bli. No sit eg har heilt åleine. Kanskje alle ventar i bilane sine på dekk?

 

Og ikkje minst:

 

- No hadde ein ferjemann for første gong ein grunn til å vera oppgitt over toskeskapen min. Og så blir eg ikkje hundsa med og hetsa. Eg blir ikkje latterleggjort. Eg får hjelp, og blir rettleia og ført frelst over fjorden.

 

Det må vera fordi januar endeleg har teke slutt. Dei merkar det, ferjemennene også.

 

Våren er like om hjørnet.

På flyplassen

Her sit eg. På flyplassen. Det er fullt på alle borda. Kvifor bygger dei ut flyplassen, og så lagar dei ikkje kafebord til alle? Til slutt tok eg mot til meg og spurte ei pen dame om eg kunne setje meg ned på bordet hennar. Ho var åleine. No sit me her med kvar vår pc. Ho ler av det ho ser på internett. Eg har ikkje sett på henne etter at eg spurde om plassen var ledig.

Sjansen for at eg blir gift med ei dame eg treff tilfeldig på ein flyplass har gått drastisk ned etter at alle byrja å drasse med seg pc-ane sine på flyet. Romantikkens tidsalder er så definitivt forbi. Med mindre ho les bloggen min, då. Dersom ho gjer det, bør ho vera laga av stål for ikkje å kommentera her.

Ferjemenn

Alt var tima og tilrettelagt. Eg sa ha det til Lars, rygga nedover den islagte oppkjørsla mi og sette bilen i rørsle framover. Klokka var ti over sju. Eg kunne ta det med ro på turen over til Mortavika i dag. Eg skulle rulla inn i billettlukeområdet klokka to på halv, trekke fram kortet mitt og så rulle inn på ferja. På øverste dekk.

Og det starta bra. I tunellen traff eg lite bilar, eg tok det med ro, eg lo litt av dei som blir tatt i fotoboksane. Sutrepavar. Dei køyrer for fort, dei blir tekne. Slik er livet. Litt konsing om køyringa, så går det bra. Den dagen eg sjølv blir teken, kjem eg kanskje til å endra oppfatning om akkurat dette.

Ankomst Hanasand 19.15. Litt for tidleg. Eg måtte ta det med ro. Eg lusekjørte mot krysset med europavegen, og var der fem minutt seinare. Eg slapp alle bilane frå venstre før meg, sjølv om dei nett hadde kome ut or tunellen lenger borte. Eg hadde stålkontroll. Eg skulle ikkje ned på noko nedre dekk. Eg skulle ikkje opp i nokon salong. Eg skulle halde meg i bilen min og surfe på nettet på veg mot Bokn.

Eg ana uråd då eg var på Sørbø og ingen møtande trafikk hadde dukka opp. Ferja måtte vera for sein. Eg gira ned og senka farten.

Eg hadde rett. Ferja klappa til kai då eg kom over humpen ved Mortavika. Eg var i trøbbel. Eg betalte, og la meg i fil nummer 3. Eg tenkte eg skulle la alle andre køyra ombord før meg. Eg la meg bak ein trailer. Eg tenkte at der var eg trygg.

Men nei.

Trur du ikkje den elendige ferjemannen kom luskande og vinka meg ut. Vinka meg til venstre. Ned i avgrunnen.

Kva er det med desse folka? Kva er det som gjer at dei må misbruka makta si, slik at me som kjenner systemet og veit kva me skal gjera for å ikkje havna nede, likevel må ned? Har dei mindreverdskompleks heile gjengen? Må dei på død og liv sende alle under dekk?

Den siste månaden har eg prøvd å kome til botnars i dette med ferjemenn. Eg har vore på tur med ein av dei. Han er ein svært triveleg kar, denne ferjemannen. Eg kjenner andre ferjemenn og som er trivelege. Alle ferjemennene eg kjenner er i grunnen trivelege. Problemet er dei eg ikkje kjenner. Og som ikkje kjenner meg. Dei er ute etter meg. Dei hatar meg, dei hatar alle, dei er der for å plaga oss med si meiningslause dirigering.

Så no sit eg her, oppe i salongen.

Elendige pakk.

Heimtur

Eg sit på flyet på veg heim frå Afrika. Under oss ligg Hellas. Me susar avgarde i ein liten metallsylinder, 36000 fot over havet. På andre sida av det tynne vindauget er det over 50 minusgrader. Likevel har ingen panikk. Dette slår meg alltid som litt rart når eg tek fly. Ein skulle i det minste tru at det på kvart fly burde vera ein person som såg tinga slik dei faktisk er, og som frika totalt og fullstendig ut. Men neidå. Me er rolege. Me har kontroll. Når me kjem fram til London skal eg be Johan om eit av bileta han tek ut vindauget no. Dei blir svært fine.

 Me har altså vore i Afrika, eg og Johan. Det er mindre enn ein månad sidan me reiste, men det kunne like gjerne vore eit år eller to. Tanken på at me skal opp i snøen og kulden er vond og absurd. Det er ikkje mange dagane sidan me låg og duppa i det Indiske hav og lo høgt av dei heime som hadde snø og tjue minus. Det var jo garantert vekke til me kom heim att. Snøen ligg jo maks ei veke. Når me kom heim, i midten av januar, skulle det jo vera så godt som vår. Eg skulle vurdera om det ikkje snart var på tide å gjødsla plenen og ta årets første hekk-klipp.

 Slik blir det ikkje. Me gruar oss, og me gruar oss ikkje så reint lite.

 Etter at me kom heim frå Zanzibar, reiste me på safari. Me skulle overnatta to netter, ei av dei midt i Tarangire nasjonalpark. For nokre år sidan vart ein liten gut eten av leopard rett utforbi teltet. Elefantar kjem for å gnissa tennene mot trea der rett som det er. Ein vakker plass var det, men verken leopard eller elefantar vitja oss i leiren. Telt med innlagt straum, dusj og WC hadde me og. Og elefantar og sjiraffar såg me i hopetal. Dei late løvene som låg på ein haug og sola seg skulle vera eit forvarsel på kva me hadde å forventa oss på rovdyrfronten.

 Verda har mykje vakkert å by på. To av dei tinga som alltid kjem høgt opp når dei mest spektakulære naturopplevingane i verda skal kårast, er Grand Canyon og Ngorongoro-krateret. Lesarar av bloggen min vil hugsa at møtet mitt med Gran Canyon vart prega av snøstorm og sterk mangel på utsikt. Vel, møtet mitt med Ngorongoro vart og innhylla i eit slør av utriveligheter. Denne gong kom plagene ikkje utanfrå ? men innanfrå.

 Å spy er det verste eg veit. Førre gong det skjedde var i haust etter eit noko ugreit møte med ein ukurant krabbe. Då eg låg i senga mi på fredag, innsåg eg eg berre hadde eitt val dersom dagen ikkje skulle bli ein einaste kamp for å unngå å kasta opp. Eg måtte kapitulera, og stavra meg ut på toalettet og gjorde det som måtte til.

 Å seia at dagen etter det vart ei vandring i smertefri lykke vil vera ei overdriving. Eg hugsar at me kjørte gjennom porten til parken. Eg hugsar eit fantastisk utsyn over krateret då me hadde kjørt på den overraskande lange, svingete og humpete vegen opp. Eg hugsar sebra i hopetal. Eg hugsar gnu som var styggare enn eg hadde trudd. Eg hugsar late løver ein meter frå vegen som ikkje gadd løfta hovudet for å sjå på oss sjølv om me snakka hardt til dei. Eg hugsar den velsigna lettelsen som bredde seg i kroppen då det gjekk opp for meg at nokon har hatt vet til å installera vassklosett på eit strategisk punkt midt i krateret. Eg hugsar kor utrlueg ukomfortabelt det er å liggja i baksetet på ein Landcruiser når sjåføren manøvrerar seg gjennom delvis vekkvaska vegar. Men ellers hugsar eg ikkje så mykje. Då eg kom heim til Knut og Inger L flata eg ut på golvet, og blei oppfordra til å leggja meg i nitida. Noko eg gjorde. Trur eg.

 Kanskje det er noko med meg og verdsarvstader? Då me var på vestlandsturne med amerikabesøket vårt i sommar, var det Dorrit som fekk vera med på båttur på Nærøyfjorden. Eg måtte kjøra bil gjennom tunellar og plukka dei opp i Gudvangen.

 Dei siste par dagane vart tilbragt i Arusha, og det byrja verkeleg å siga innover meg at eg skulle heim. Eg sjekka jobbmailar. Eg snakka med folk på facebook utan å mobba dei for snø og kulde. Eg var svært forsiktig med kva mat eg putta i meg, og levde på Pringles og cola.

 Heimturen føregår etappevis. Me starta i går morgon med buss frå Arusha til Nairobi. Dette tok vel ein sju timars tid. Bussturen var heilt topp, og så godt som gratis. Når den nye vegen ? med asfalt og ikkje hålete grus ? er klar, blir det ei rein festreise. Me kom til Nairobi og fann oss ein taxi. Me fann tomta der misjonærane bur, og fann ut at den var ein heil del større enn i Arusha. Mange me kjenner har budd der, og det var litt som å koma til ein plass du berre har sett på film eller høyrt folk fortelja om med begeistring og glede i stemmen.

 Steike. No flyg me rett over Albania her.

 I Nairobi traff me folk frå både Fogn og Talgje, så eg byrja verkeleg å føla meg heime. Kvelden i Nairobi blei veldig triveleg av fleire grunnar. Me fann til dømes eit handlesenter der dei serverte god mat, me fann bacon og egg til frukost, og me traff mange hyggelege folk. Me hadde vel eigentleg begge sett føre oss at me utslitne etter ein grusom busstur skulle sovna i fosterstilling i åttetida og tenkja at Nairobi ikkje var noko særleg til plass. Meir feil kunne me ikkje ha teke, og då me sat og gafla i oss egg og bacon til frukost i dag var me einige om at me hadde mykje å takka for. Etappe to på turen sluttar i kveld med overnatting i London. Her blir det treffing av Dorrit og Even, og overrekking av nokre i all hast innkjøpte presangar. Dei opprinnelege presangane deira ligg nemleg i heilt til Oslo innsjekka bagasje, og kjem ikkje til å sjå dagens lys før eg er trygt heime på Finnøy.

 I morgon tidleg blir det fly til Oslo og så tog til Stavanger. Så Lundeneset og Religion og Etikk med 3ST klokka 0800 torsdag morgon. Då er det tre døgn sidan me sat på bussen og humpa mot Nairobi. Kven seier at reising er så kjapt i vår tid? Men for oss er det heilt perfekt denne gongen. Med å bruka lang tid på heimreisa får me fordøyd turen på ei heilt annan måte enn om me hadde vore på Sola åtte timar etter å ha forlete Afrika.

 Eg har fått høyre at folk som vitjar Afrika for første gong anten blir djupt facinert og forelska i kontinentet, eller så kan dei aldri tenkja seg å reisa dit igjen. Eg kjenner at eg forstår begge desse kjenslene.

 Eg hadde aldri reist til Afrika utan å ha folk å besøka. Ikkje på ein tur som dette, i alle høve. Å kjenna folk der bør vera grunn nok for alle å reisa. Å ha nokon som kan språket og kjenner kulturen er ein kjempefordel. Då treng du ikkje uroa deg over alt som kan gå gale. Noko av det som har gjort denne turen så fantastisk for meg er dei gode menneska som har teke seg av meg ? først Knut, Inger Line, Hanna, Andreas og Tomas. Så Zanzibar-gjengen. Me snakka om det på bussen i går, at då taxien med Mari og Ellinor forsvann ut frå Impala Hotel, var det første gongen på turen at me var overletne til oss sjølve. Me har blitt godt tekne vare på.

 No susar me over Adriaterhavet. Nærmare Tore Sevheim har eg ikkje vore på ei stund. Han bur snart rett til venstre. Eg saknar Tore. Vonar ikkje han skal bu langt vekke neste år.

 Er eg klar for å koma heim? Eg veit ikkje. No tenkjer eg berre på ein ting. Hoummussen på the Academy. Du, som eg gledar meg.

Les mer i arkivet » Juni 2010 » Mai 2010 » April 2010
hits